Det er vanskeleg å bruke fotballmetaforar utan å hamne i klisjéfella, men eg kan ikkje anna. For når eg tenker på mitt forhold til dei to ulike skriftvariantane av norsk, når eg tenker på bokmål og nynorsk, kjenner eg med éin gong lukta av nordnorske grusbanar og kjensla av forstadsliv nord for polarsirkelen på åttitalet, eg hugsar attende til den gongen lærar heitte frøken og sekk var ransel. Eg hugsar kjensla av lærelyst og utprøving, eg hugsar triksing med fotball og bokstavar, om einannan. Eg hugsar då eg skjønte at det var lurt å vere god på begge bein.
04.11.2016